For første gang på lenge, har jeg hatt en *skikkelig* reise! Det som er kjedelig, jeg husker bare bruddstykker av den. Jeg var så trøtt når reisen var over, sliten...at jeg sovnet, og tanken om å skrive den ned forsvant for meg desverre.
Jeg har sittet litt i tenkeboksen, på om jeg kan være litt for ærlig og frimodig til å dele mine synspunkter på ting, eller å fortelle folk hva jeg mener. Det skal sies her at jeg ikke med dette å være ærlig pådytter andre ting eller påtvinger andre noe som helst, men ved min ærlighet så forteller jeg hvordan jeg har det, og hvordan jeg tenker ting, for å kunne utvikle meg selv. Grunnen til min reise var at jeg spurte mine åndevenner om min ærlighet egentlig er et problem. Om jeg kanskje skulle trekke meg litt tilbake, å ikke si så mye om mine tanker rundt forskjellige emner.
Til svar fikk jeg et rungende NEI. Så dukker ordet *reise* opp. Jeg spurte hvor, men fikk ikke svar. Da spurte jeg med hvem, og fikk opp et navn, samt kraftdyret mitt. Og i full fres var jeg på tur. Inn i fjellet. Som sagt husker jeg bare bruddstykker. Under hele reisen opplevde jeg å høre ordet...lytt! Lytt innover deg, lytt innover deg....mange ganger! Og jeg lyttet, lyttet og lyttet, til jeg nesten hørte mitt eget blod bruse....jeg opplevde en intens bruselyd.
I fjellet traff jeg på masse vesner. Folk og andre som ikke lignet folk, som var mer av en skremmende karakter. Jeg var ikke redd, selv om jeg til tider syntes synene kunne bli litt ubehagelige. Mange av ansiktene kom helt opp til mitt, som for å studere meg. Mange pene ansikter, menn og kvinner. Ansikter som var skadet stygt samt ansikter som ....ja...ikke var menneskelige. Lærhud og røde øyne.
Jeg følte frykt i rommet, men ikke min egen frykt. I ett annet syn ser jeg en mann som blir dratt inntil en søyle. Rundt ham kommer det grønne slyngarmer av en slags plante. De slynger seg rund halsen til mannen.
Så ser jeg en grøft, eller kanskje mer som en bred kløft, med jord i bunnen og steiner. Jeg forstår at jeg skal legge meg i denne kløften, jeg forstå at jeg skal bli begravd levende. Jeg er ikke redd, så jeg legger meg ned, og jorda dekker meg tilslutt. Varmt, trangt og jordlukt.
Så forsvinner underlaget mitt og jeg er plutselig i friluft. Det vil si i fritt fall. Der kommer ørna og tar meg i mot. Vi flyr over skog og vann. En fantastisk følelse!
I løpet av reisen med denne hjelperen, kommer jeg inn i en grotte, som jeg føler er i mitt indre, i hjertet. Han er litt brysk denne karen, og plutselig står jeg med en slags spadelignende gjenstand i hånden. Jeg får beskjed om å gå løs på veggene. Jeg gjør så, og store tunge flak faller lett ned. Denne hjelperen er en litt morsom filur som spør ironisk om jeg trenger en hakke. Men det trenger jeg ikke for *møkka* sitter ganske løst* .
Jeg spør hvorfor jeg gjør dette, og får *gull i hjertet eller hjerte i gull* som svar. Og jo mer jeg fjerner, jo mer skinnende blir det i grotten. Store områder med gull vises under flakene som faller av. Støvet som fyller rommet er tung, men synker kjapt ned og blir borte.
Jeg får vite at disse lagene med møkk er min gamle frykt. En frykt som har blitt jobbet med, men ikke fjernet. Derfor er det lett å få det bort. Nå var det på tide å rengjøre så grotten (hjertet) skal få komme til sin rett!
Jeg forstår ikke reisen ennå, og håper at jeg finner årsaken til den....og om den har en forbindelse med mitt kanskje litt for ærlige vesen.
_________________ Luna....som snubler seg frem til sin egen sannhet!
Nå er jeg ikke flink til å tyde!
Men jeg føler at du har jobbet mye med deg sjøl og begynner å finne deg sjøl!
Mange av oss blir hemmet i barndommen og tror at vi er slik som våre foreldre ønsket at vi skule være! Men vi må finne vår egen idenditet og det virker som at det er din egen identitet som dukker frem som gull under driten!
For en opplevelse,det må da ha vært skremmendes?
Jeg fatter ikke så mye av det,har ALDRI opplevd det som dere opplever her inne jeg.
Er det lenge til du legger kort på meg da
Klem fra
Huldramor. _________________ Vi kan ikke endre retningen på vinden,
men vi kan justere våre seil
Nå er jeg ikke flink til å tyde!
Men jeg føler at du har jobbet mye med deg sjøl og begynner å finne deg sjøl!
Mange av oss blir hemmet i barndommen og tror at vi er slik som våre foreldre ønsket at vi skule være! Men vi må finne vår egen idenditet og det virker som at det er din egen identitet som dukker frem som gull under driten!
Takk Ma Donna! Du har helt rett i at jeg har jobbet mye med meg selv! Og ja, jeg er i ferd med å finne tilbake til meg selv....noen skritt på veien iallefall!
Takk! _________________ Luna....som snubler seg frem til sin egen sannhet!
Skrevet: ma. nov. 12, 2007 22:23 Emne: Re: Hei hei
Huldra skrev:
For en opplevelse,det må da ha vært skremmendes?
Jeg fatter ikke så mye av det,har ALDRI opplevd det som dere opplever her inne jeg.
Er det lenge til du legger kort på meg da
Klem fra
Huldramor.
De første gangene som jeg opplevde dette med reiser var skremmende. Men ikke noe mer nå! Det er fordi jeg føler meg beskyttet av både hjelpere og kraftdyr. Og jeg kjenner ikke noe fysisk, men alikevel er det som jeg kjenner det. Men ingen smerter. Så nei, det er ikke lengre skremmende, egentlig bare kjempespennende.
Kort kommer snart! Men ikke i kveld! Skal se på det i morra eller over i morra! Håper det passer greit!
Klem! _________________ Luna....som snubler seg frem til sin egen sannhet!
Spennende Luna, men jeg må si som Huldra, jeg opplever heller ikke slikt. "jeg vil,jeg vil, (saker og ting) men får det ikke riktig til" _________________
Lysira
Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 2 timer
Side 1 av 1
Du kan ikke starte nye tråder Du kan ikke svare på tråder Du kan ikke endre dine egne innlegg Du kan ikke slette dine egne innlegg Du kan ikke stemme ved avstemninger
