Dette handler om mitt møte med et Ekorn ikke langt fra her jeg befinner meg.
Nå for tiden bruker jeg naturen i en prossess jeg trenger å gå gjennom. Finne meg lissom. Hente meg inn. Hente krefter. Jeg tar en god del bilder på disse turene, og mange blir fine. Nå venter jeg bare at månen skal komme opp igjen, så jeg kan dra til et meget spesielt sted oppover samme vei som jeg pleier å dra. Det ser jeg fram til.
Nåvel. Dette møtet jeg hadde med et Ekorn ja. Jeg hadde parkert kjøredoningen, og var vandret et lite stykke fra veien. Der fant jeg meg en stubbe jeg kunne sitte på. Veien og skogen bak meg. Et vann forran meg. Stille. Jeg kunne høre bilene som kjørte forbi i det fjerne. Kaffekoppen og kanna kom opp, og det samme gjorde min eneste brødskive. Livet kjennes nesten herlig ut nå. Så finner jeg ut at en røyk må jeg ha. Jeg ruller meg en. Tenner den. Blåser ut røyken, og slurper litt kaffe. Herlig.
Så hører jeg en rammel uten sidestykke. Jeg fryser til is, for lyden kommer litt bak til høyre for meg. Jeg vrir hodet litt i retning av lyden. Og der er den. Det lille Ekornet. Den er så fin at jeg nesten ikke tør puste. Den oppdager meg, og setter avgårde som en strek. Borte før jeg får sukk for meg. Den er i tankene mine nå når jeg sitter der. Jeg titter utover vannet der jeg sitter. Lar tankene gli. Tenker litt på fremtid, nåtid, og fortid. Så er lyden der igjen. Nå er det lille Ekornet ikke redd mer ser det ut til, for vi sitter på samme stubbe! Jeg ser at den ser rett på meg. Studerer meg. Det er lissom at øynene til den spør meg om "-Er du farlig? Må jeg løpe igjen?" Jeg tenker tanken til den, at; -Nei lille venn. Jeg er ikke farlig. Den slår seg til ro med dette svaret, og begynner å snuse rundt "campen" min. Campen består av en pakke tobakk, en kaffekopp av tre,ei kaffekanne, en pose med en brødskive i, og en ryggsekk. Jeg kan ikke la være å le av synet av den. Jeg klarer det ikke, for den ser så morsom ut der den snuser på alt. Den er lyne snar, og hopper lissom til hver gang jeg rører meg. Jg kjenner latteren sitte løst nå, og jeg griper forsiktig tak i posen med brødskiven, tar den fram, og bryter forsiktig i stykker skiven. Deler den med Ekornet. Den blir helt i ekstase over en slik lekkerbisken. Løper nesten i ring. Den spiser som gal, og jeg kan ikke la være å le høyt. Den har nesten tatt hele skiven. Ekornet ser på meg, og jeg ser på den. Det er nesten som jeg kan høre den prate med meg. Muntrer meg opp. Jeg kjenner meg skikkelig glad nå. Har ikke vært så glad på lange tider.
Så hører jeg i det fjerne en bil med skikkelig fri-eksos. Fanken asså... Den bråker så Ekornet løper. Borte er den. Bilen er passert, og tingene faller til ro igjen, men stemningen er brutt. Jeg kjenner at jeg må videre på min lille utfart. Jeg labber de få meterne det er å gå gjennom skogen til doningen som bragte meg hit. Der er jo Ekornet! Jeg ser halen bak doningen, og kommmer i posisjon der jeg kan se den, og da blir jeg slått. Den er påkjørt, eller truffet av en bil i den skulle krysse veien! Jeg river av meg sekken, og tar den forsiktig i mine hender. Jeg kjenner den er varm, og jeg kjenner et lite hjerte slå hardt der inni den. Jeg blir glad igjen. Den lever! Den titter på meg. Altfor utslått til å kunne bite meg. Den ser på meg. Rett inni øynene mine. Så dør den bare... Den dør i hendene mine! Jeg kjenner faktisk at hjertet slutter å slå, og jeg ser at det lille brystet til den slutter å heve seg.
Jeg kjenner at tungsinnet tar et skikkelig tak i meg. Jeg blir rett og slett forbanna der jeg sitter. Jeg roper i lufta. Jeg tar min lille venn med meg til der vi satt sammen. Jeg gravlegger den der, og jeg er utrøstelig. Tårene bare renner. Men, den har gjort noe med meg. Vi har hatt vår lille prat jeg og den. Jeg har ledd, og den har gjort meg glad. Vi har delt skive. Jeg smiler med tårevåte øyner. "-Jeg skal aldri glemme deg , min lille venn", sier jeg høyt.
Jeg drar rett hjem, og her sitter jeg nå. Jeg er ikke sinna mer. Jeg er lei meg for at min lille venn døde, men jeg rakk den før den forsvant fra oss. Den så på meg, og jeg så på den. _________________ Jeg ser deg nok en vakker dag i mine reiser...
For en utrolig hærlig opplevelse som altså kunne ende så tragisk og så trist!
*Tørke tårer her*
Huff, jeg vet ikke helt hva å si! Men dere var iallefall heldige som hadde denne fine stunden sammen! _________________ Luna....som snubler seg frem til sin egen sannhet!
Så trist og veldig rørende.. Dere to fikk en fin stund før den døde.. Ta med deg det minnet, for den er sterk.. _________________ *Livet kan bare leves på to måter.
Den ene går ut på å leve som om mirakler ikke fantes.
Den andre er å leve som om alt er et mirakel!*
Har skjønt at jeg kom til å få følge av min lille venn for resten av min tid. Jeg klarte ikke la være i kveld å kjøre opp til der vi satt. Måtte bare, og vet dere... Det var godt å sitte der. Det var fint å sitte der i mørket, med månen og stjernene som eneste lyskilde. Det var som om jeg kunne "se", uten likevel kunne se. Se lang og lenge..
Jeg følte at dette som hadde skjedd i dag ikke skulle ta livet av meg, selv om det føltes ut som om jeg døde da min venn døde. Følelsen av maktesløshet da det skjedde er ikke mulig å beskrive. Det var så vondt at jeg grein, og det har ennå ikke sluppet taket helt.... DET nyyyyydelige Ekornet, med DE pene øya.... aarrrrrgh!!!!
Jeg satt der sikkert i altfor lang tid, ennå jeg hadde kjeledress på. Jeg frøs da jeg kom til meg selv! Da først kjørte jeg hjem. Jg kommer aldri aldri i verden til å glemme denne dagen! *tenne lys for min venn Ekornet* _________________ Jeg ser deg nok en vakker dag i mine reiser...
Alle tidspunkter gjelder for tidssonen GMT + 2 timer
Side 1 av 1
Du kan ikke starte nye tråder Du kan ikke svare på tråder Du kan ikke endre dine egne innlegg Du kan ikke slette dine egne innlegg Du kan ikke stemme ved avstemninger
Den oppdager meg, og setter avgårde som en strek. Borte før jeg får sukk for meg. Den er i tankene mine nå når jeg sitter der. Jeg titter utover vannet der jeg sitter. Lar tankene gli. Tenker litt på fremtid, nåtid, og fortid. Så er lyden der igjen. Nå er det lille Ekornet ikke redd mer ser det ut til, for vi sitter på samme stubbe! Jeg ser at den ser rett på meg. Studerer meg. Det er lissom at øynene til den spør meg om "-Er du farlig? Må jeg løpe igjen?" Jeg tenker tanken til den, at; -Nei lille venn. Jeg er ikke farlig. Den slår seg til ro med dette svaret, og begynner å snuse rundt "campen" min. Campen består av en pakke tobakk, en kaffekopp av tre,ei kaffekanne, en pose med en brødskive i, og en ryggsekk. Jeg kan ikke la være å le av synet av den. Jeg klarer det ikke, for den ser så morsom ut der den snuser på alt. Den er lyne snar, og hopper lissom til hver gang jeg rører meg. Jg kjenner latteren sitte løst nå, og jeg griper forsiktig tak i posen med brødskiven, tar den fram, og bryter forsiktig i stykker skiven. Deler den med Ekornet. Den blir helt i ekstase over en slik lekkerbisken. Løper nesten i ring. Den spiser som gal, og jeg kan ikke la være å le høyt. Den har nesten tatt hele skiven. Ekornet ser på meg, og jeg ser på den. Det er nesten som jeg kan høre den prate med meg. Muntrer meg opp. Jeg kjenner meg skikkelig glad nå. Har ikke vært så glad på lange tider.
Jeg tar min lille venn med meg til der vi satt sammen. Jeg gravlegger den der, og jeg er utrøstelig. Tårene bare renner. Men, den har gjort noe med meg. Vi har hatt vår lille prat jeg og den. Jeg har ledd, og den har gjort meg glad. Vi har delt skive. Jeg smiler med tårevåte øyner. "-Jeg skal aldri glemme deg , min lille venn", sier jeg høyt. 
